Skrevet av Tom Nybø, som fikk reisestipend fra NFKS

Årets EFS (European Federation of Sexology)-kongress gikk i år av stabelen i Aalborg fra 30.6-2.7.22. Jeg var en av dem som søkte, og fikk innvilget reisestipend fra NFKS. Dette er en super medlemsfordel som flere burde benytte seg av.

Tre ganske fulle dager med få rom for pauser, ga mye å velge mellom av faglig påfyll. Kongressen var lagt opp med et hovedprogram, og ulike paralellsesjoner. Noen tema var nok både interessante og allmenngyldige; slik som «Let's talk pleasure in clincal sexology» med Elna Rudolph; president i WAS (World Association for Sexual Health). Andre var (vil noen påstå …) noe mer rettet mot en avgrenset nisje av seksuell interesse; slik som «Sex dolls and sex robots» med Xenia Ntoni. Sjekk gjerne ut følgende lenke, og forbered deg på å bli overrasket over Adam: https://www.youtube.com/watch?v=YoPuVEbqTXU

Internasjonale kongresser er også en fin mulighet til å bli kjent med andre på tvers av landegrensene. Det kan også være verdt tiden å besøke noen av utstillerne som deltar på kongressen. Fra Sexpo i Finland kunne man få med seg ulike tegneseriestriper som kan brukes i undervisningsøyemed; spesielt i forhold til ungdom. Se mer her: https://comics.sexpo.fi/sv/

«We learn more from our failures, than from our successes» uttalte leder for EFS, Mehmet Sungur, i sitt åpningsforedrag. Dette gikk hånd i hånd med det den greske psykologen og psykoterapeuten Remziye Kunelaki hadde som tema for sitt innlegg; «What went wrong: the practice of reflection and learning from the patient». Hun holdt et spennende, selvavslørende innlegg om sin egen tilkortkommenhet og uprofesjonalitet i tre ulike saker.

I den første saken ble hun revet med av klientens såre historie om en destruktiv og forferdelig barndom. Dette gjorde at hun ble så omsorgsfull at hun ble helt uhjelpsom. Hun fortalte at hun egentlig bare ville ta med seg klienten hjem og gi han omsorg og kjærlighet fra sitt eget hjerte. Hun ble klientens mor.

Den neste saken hun presenterte, beskrev hvordan hun ble redd for klienten. Dette var en noe rigid og verbalt agiterende tenåringsjente. Hun turte ikke konfrontere klienten, ettersom hun var redd for å få syrlige bemerkninger og kjeft tilbake. Dermed ble hun som terapeut både vag og lite hjelpsom.

I den siste saken hun beskrev, traff hun en mann med pedoseksuelle interesser. Hun ble så fascinert av dette at hun i praksis ble overkjørt av han. Han fikk lov til å fylle rommet med fantasier uten at hun evnet å sette noe grenser for han. Ergo var hun heller ikke til noe hjelp.

Etter disse erkjennelsene av lite effektiv terapi, oppsummerte hun følgende lærdom som kan være et tankekors for alle terapeuter:

• Boundaries are key: Det er umåtelig viktig å sette grenser for seg selv og være bevisst på å opprettholde disse.

• Listening to internal supervision: Bruk kollegaer til å drøfte saker og problemstillinger med.

• Doing things outside the norm is a warning: Når man strekker grensene for en klient og gjør uvanlige ting, skal man være på vakt.

• Clinical supervision is critical: Få veiledning i en forutsigbar og fast ramme.

• It is ok to refer on when the case is too close personal stuff: Bruk andre og henvis videre hvis ikke kompetansen en har er tilstrekkelig eller hvis en opplever at tematikken i saken minner om noe en selv står oppi.

• Never too late to return to personal therapy: Å få terapi for sin egen del er både viktig og nyttig for å bli bevisst sine terapeutiske blindsoner.

Selv om mange av disse elementene er kjente, synes jeg det var en viktig påminnelse å få som terapeut. Veiledning er umåtelig betydningsfullt og en investering i både personlig og faglig utvikling; til fordel for klientene våre.

Frister det å dra på den neste EFS-kongressen i mai/juni 2024 i Bologna i Italia? Absolutt, og velkommen skal DU også være!