Reisebrev NACS 2025
Reisebrev fra NACS-konferansen 2025
Jeg hadde ikke hatt tid til å glede meg så mye på forhånd, men da jeg satte meg i bilen torsdag 2. oktober, kjente jeg både på glede og forventninger. Jeg plukket opp min gode venn og kollega Vanja Rizvic på Ski stasjon, og vi satte kursen mot Malmö og min fjerde sexologikonferanse. Kjøreturen tok seks timer, og vi snakket uavbrutt om seksualitet og livet generelt. Plutselig var vi framme, og jeg gledet meg til å møte gamle kjente, til nye bekjentskaper og faglige innlegg.
Første dag så jeg særlig fram til Jessica Påfs' foredrag "It's about building up an intense arousal that eventually explodes Accounts of techniques used to ejaculate/squirt". Jeg har hørt henne på to konferanser tidligere, og hun er en dyktig formidler. På et av bildene hennes var det fontener – og fontener er festlige. Det er noe befriende med både fontener og squirting. Jeg tenkte på samtaler jeg har hatt med kvinner som skammer seg over at de squirter, og som er helt sikre på at det er urin. Påfs fortalte at noen kvinner skammer seg, mens andre ser på squirting som en superkraft. Jeg vil definitivt at kvinner skal se på det som en superkraft og ikke tenke for mye på hva væsken inneholder. Er personer med penis opptatt av hva sæd inneholder før de spruter? Neppe. Jeg ble inspirert av Påfs og ønsker å inspirere mine egne pasienter til å nyte, gi seg hen til kroppen og slippe seg fri.
Etter foredraget tenkte jeg på alle squirte videoene på pornosider og på dokumentaren "Sacred Water". Sistnevnte handler om kultur og kvinnelig ejakulasjon i Rwanda. Den er en hyllest, men viser også at noen kvinner opplever squirte press. Under lunsjen pratet vi videre om temaet. Lydnivået var høyt, det var latter og diskusjoner. Jeg måtte anstrenge meg for å høre hva de andre sa. Det var befriende å være med likesinnede, hvor alle temaer innen seksualitet kunne tas opp med største selvfølgelighet. I slike øyeblikk kjenner jeg på samhold – vi er som en stor familie, en sexologfamilie.
Neste foredrag var ved Julia Bahner, som presenterte forskningen sin: "Bridging Gaps in SRHR for Youth with Disabilities: A National Study of Swedish Habilitation and Youth Services". I lunsjen var jeg så heldig å få sitte ved siden av henne, og jeg takket henne for innlegget. Jeg har selv en funksjonsnedsettelse og sitter i rullestol. Jeg er en funkis. Samfunnet aseksualiserer ofte funkiser, og jeg mener vi er den glemte gruppen når det snakkes om seksualitet. Julia og jeg snakket om hvordan det kan handle om dårlig eller ingen fysisk tilrettelegging. Men det er også noe mer, noe jeg ikke helt får tak på. Hvorfor føler jeg og andre funkiser oss ekskludert når det gjelder seksualitet?
Keynote speaker Dominic Davies oppfordret oss tidligere på dagen til public handholding med et menneske av samme kjønn, for å få innsikt i samfunnets holdninger til homofili. Etter Bahners foredrag tenkte jeg at det også kunne vært interessant å oppfordre til public handholding med en funkis. Hvordan ser samfunnet på partnere til funkiser? Og hva vil den som holder hånden til en funkis kjenne på?
Pausematen var nydelig, praten gikk høyt, og jeg møtte flere nye folk. Vi diskuterte innlegg og utvekslet meninger. Det var som små gavepakker. Konferansen hadde ingen parallelle sesjoner, noe jeg satte pris på. At vi alle hørte det samme, skapte en felles opplevelse og samhold.
Lørdagens faglige fokus på teknologi og internett var spennende. De fleste av oss bruker digitale arenaer til å kommunisere, søke informasjon om seksualitet og til å uttrykke oss seksuelt. Vi ble kjent med begrepene digiseksualitet, influensere og manfluencere (mannlige influensere), samt nofap (fenomenet der menn avstår fra onani). Det minnet meg på hvor viktig det er å holde seg oppdatert.
Til sist på lørdagens program presenterte Tore Aasheim posteren sin "Elderlies and Sexual Health – the Pursuit of Facts and Myth-Busting". Han fortalte om en undersøkelse der 2084 nordmenn over 60 år har svart på spørsmål om sin seksuelle helse. 92 % svarer at sex er en viktig del av livet og gjør livet verdt å leve. 47 % ønsker at fastlegen skal spørre om seksuell helse. 67 % har hatt sex den siste uken. Posteren hadde vakre illustrasjoner som jeg kjente igjen fra nettsiden uke66.no. Undersøkelsen og Tores formidling var så positiv at jeg ble glad. Vi kan se fram til å eldres, og det vi har med oss av livserfaring kan være en ressurs. Å dele funn fra undersøkelsen med eldre pasienter, eller pasienter generelt, tror
jeg kan være nyttig. Mange av oss henger oss opp i det vi har mistet, og glemmer å se positivt på det nye som kommer. Tore presenterte alt på en pedagogisk og humoristisk måte, og jeg blir stolt av å være norsk.
Jeg kan føle meg dum på konferanser, også på denne. Engelsk tale og bruk av akademiske ord og uttrykk, gjør at jeg noen ganger ikke henger med. Selv bruker jeg alltid enkle ord med pasienter og helsepersonell, og ser på det som en styrke, men på konferanser kan jeg føle meg mindre faglig sterk. Alle andre virker så smarte.
Lørdagens festmiddag var full av latter og glade mennesker. Maten var nydelig, og dansegulvet var fullt av feststemte og pyntete mennesker. Jeg hadde bestemt meg på forhånd for ikke å møte opp på konferansens siste dag, og det viste seg å være lurt.
På bilturen hjem snakket Vanja og jeg om inntrykkene våre. Jeg var utmattet og glad. Jeg lærte mye, men vet av erfaring at både navn på nye bekjentskaper og fersk kunnskap kan falme med tiden. Hjernen min husker best det jeg kan bruke i arbeidshverdagen, og der hadde jeg heldigvis fått mye påfyll